zevsDet ble bare fire korte økter med den nye salen. Under den tredje skjønte jeg at han ikke var komfortabel, da trente vi for Anita. Han gikk imot, hadde dårlig fremdrift og hodet var mer i været enn der det skal være.

I galopp gikk han fint, så da skulle jeg bruke salen en siste gang for å jobbe med galoppen. Så langt kom vi ikke... Både han og Touch, som også var på utebanen, reagerte på ett eller annet på enden av banen. Mens jeg varmet opp i trav red vi ned dit og da hoppet han til og løp for livet - med ispedde bukkesprang. Ikke mulig å få kontakt og jeg skjønte med en gang at dette kan ikke gå bra... Jeg holdt meg på en liten stund, men når han svingte hadde jeg ikke kjangs. Pladask av, med hode først, og der lå jeg. Trude kom bort og prøvde å få liv i meg og etter en stund våknet jeg halvveis og skjønte fint lite. Zevs hadde fortsatt å løpe for livet og virret rundt utenfor stallen til noen fikk tak i ham.


Jeg husket bare at dette går galt, så Trude tenkte det var best med et lite besøk på sykehuset. Etterpå var hun skikkelig mamma og tok meg med hjem slik at jeg kunne sove der. Ikke bra å være alene etter noe slikt, og mye koseligere å være hos Trude og Torbjørn enn på sykehuset. Stakkars Trude måtte stå opp og sjekke om jeg "var tilstede" flere ganger i løpet av natten. Hun er bare fantastisk!

Morgenen etter gikk jeg rett ned i stallen da jeg kom hjem. Zevs lå i boksen sin - det har han aldri gjort når jeg har kommet før. Han sturet skikkelig og reiste seg ikke når jeg gikk inn til ham. Han skjønte at noe var galt. Han fikk mye kos og en gulerot, og da steg humøret og han reiste seg. Jeg gikk hjem og sov, og sov - hele dagen.

• < Tømmekjøring, løping, tømmekjøring og gÃ¥tur