Det andre høydepunktet i januar
 sprangtrening-116 |
| Illustrasjon fra trening i høst, Karna & Zevs |
Etter nesten to måneder med fri og de to ukene med salfri etter behandlingen begynte vi smått - veldig smått - til hans ergrelse. Tømmekjøring, dobbellonge, løpe i longe med grime og gåturer. Når jeg først satte meg opp kunne han virkelig ikke skjønne at vi skulle avslutte midt i moroa... Etter en liten, men vannvittig herlig tur dag én, jobbet vi litt i ridehuset dagen etter. Bare en timinuttersøkt for å jobbe ham bittelittegranne gjennom før hun skulle komme på besøk to dager etter.
Jeg var selvfølgelig utrolig spent på å møte hun som kanskje skal bli Zevs' nye mamma. Hun var akkurat slik jeg trodde hun skulle være utifra den epostkontakten vi hadde hatt. Supersøt, med bena der de skal være - og jeg tror sannelig hun har Zevs' humor også jeg! Da vi nærmet oss paddockene der bølla sto, tenkte jeg at hun kunne finne ham selv... Det tenkte ikke Anthon - han løp rett inn til Zevs og sa: "Se! Her er brutter'n min!".
Planen var at hun kunne stelle Zevs inne i boksen sin for å bli litt kjent med ham, men det skar seg. Det hadde nemlig kommet en ny hest i boksen ved siden av hans, av traverrase. De som kjenner Zevs vet at da reiser nakkehåra hans seg, og ikke uten grunn... Han fikk desverre dårlige opplevelser med travere i Sarpsborg. Flere ganger når vi var på tur ble vi nesten nedkjørt av travere i full fart. En periode sto det en hissig kaldblodstraver i boksen ved siden av hans. Den slo i veggen og var rimelig hysterisk. Er et helt annet lynne på de etter min erfaring, mye "hardere". Zevs er en følsom hest og vant til små signaler, det er en dårlig match... MEN, man kan ikke se problemer, bare løsninger, så da ble det pussespiltet istedenfor. Ikke det samme, men jeg tror de fikk pratet litt seg i mellom alikevel.
På den turen Zevs og jeg var på noen dager før sonderte jeg terrenget litt for å finne ting Zevs kunne reagere på. Ville gjerne at hun skulle få oppleve hvordan han var om han ble redd for noe, skeptisk, eller bare tullet. Ut på tur bar det. Vet ikke hvem som gliste mest av Zevs, meg eller Helene, men vi to siste hadde vel et par nerver i tillegg til all gleden. Turen gikk først ned bak renseanlegget og der lå det en stor kabel som ikke hadde vært der før. Zevs syntes den så litt skummel ut, men Helene loste ham pent forbi. Deretter gikk turen forbi byggefeltet og opp mot industrifeltet der jeg tenkte hun og Zevs kunne kose seg alene opp bakken - og ned igjen. Biler kjørte forbi på hver kant mens hun strammet gjorden før den lille "klatreturen". De red avgårde mens Anthon og jeg ruslet litt rundt nede på veien.
Etter den lille utflukten var det tid for ridehuset og litt mer ridefølelse. Med bittelitt veiledning gikk det helt greit. De travet litt rundt og så ut som de hadde kjent hverandre i mer enn en time! Galopp? Spurte Helene. Helst ikke tenkte jeg, hadde ikke galoppert ham etter pausen og behandlingen... Men, skitt la gå, vi prøver! Før pausen hans var han øm i ryggen, ville helst ikke galoppere, bukket litt og gikk helst over til trav. Det gikk som jeg egentlig visste (og gjett om jeg angret!!!) Han ville helst ikke fatte galopp, og når han gjorde det bukket han. Slike ting sitter i nervene, ikke i hukommelsen slik som hos oss. Han forbant å galoppere med at han var øm i ryggen, og så følsom som han er var egentlig reaksjonen forventet. Jeg burde visst bedre, men man vet jo aldri?
Etter litt trav, nedskritting, puss og stell fikk han resten av middagshøyet sitt. Helene og jeg satte oss på kjøkkenet og spiste litt sen lunch (enkel servering). Vi snakket om mye og så gjennom kontraktutkast. Jo bedre jeg ble kjent med henne, dess bedre så jeg at Zevs kunne få det flott hos henne.
Etter pausen skulle Zevs få jobbe litt i dobbellonge og med tømmekjøring så hun fikk se litt av steget hans (var min plan...). Det skjønte han virkelig ikke grunnen til - han hadde da vært på jobb allerede - og sto faktisk og hvilte middag!!! Zevs er jo med på alt som er gøy og når jeg kom med hodelaget steg begeistringen et par hakk - ikke mer... Denne gangen var utebanen valget. Det viste seg å ikke være så lurt, det var ujevnt og ikke noe bra underlag. Han fikk vist en liten brøkdel og Helene fikk tømmekjørt ham litt. Bedre enn ingenting!
Klokken gikk og hun måtte ta bussen hjem. Zevs måtte skrittes ned så da fulgte vi henne opp. Han "visket i øret på meg" at han likte henne, så jeg måtte være flink til å prate for ham - selv om han ikke hadde vært så flink i galoppen dag... Ja, det var slik han oppførte seg- raringen. Vi ruslet opp, gjennom rundkjøringen og over E16, krysset veien og gikk inn i busskuret for å sjekke busstider. Var litt ventetid og vi hadde gått ut uten refleks (blir fort mørkt nå!), så vi måtte si hadebra. Da dro hun frem sekken, og gjett om Zevs ble nysgjerrig! Alt dreier seg jo om ham (i hans hode), så da måtte jo det bety noe godt! Gjett om! Helene hadde med bananer og Zevs var i himmelrike.
På vei hjem tenkte jeg han skulle være sliten etter så mye aktivitet og så mye nytt, der tok jeg feil... Han var i samme stemning som etter feltstevnet, ivrig og superglad! Vi pratet litt sammen på vei hjem og jeg tror vi kom frem til det samme... Vi likte henne!